Både i jobben min og privat ser jeg så ofte at sikkerhetskopiering blir forsømt. Når tok du egentlig en kopi av bildene av junior, eller den uforglemmelige ferieturen?
Mange tenker nok ikke på hvor viktig dette er. For de er ofte ikke klar over hvor utsatt data de legger på PC'n er. Uansett om det er bilder, dokumenter eller annet så ligger det ikke trygt om det kun er lagret på et sted. Det aller verste å miste er vel bilder. For de øyeblikkene som er fanget er ofte umulig å gjenskape. For studenter er det ganske surt å miste oppgavene de har jobbet lenge med.
Men så kommer spørsmålet om hvordan. Hvordan løser man dette problemet. Den første løsningen folk tenker på nå til dags ser ut til å være en ekstern harddisk de har kjøpt på nærmeste elektronikkutsalg.
Dette kan være en ålreit løsning om man ikke gjør den klassiske feilen: Slette originalene. Dette er det nemlig utrolig mange som gjør. De kopierer flere tusen bilder ut på USB harddisk for så å slette de fra «Mine bilder» mappen på PC'n.
Om du har gjort dette, har du da tatt sikkerhetskopi? Nei! Du har ikke det. Du har frigjort litt plass på PC'n din, men du har ikke sikret bildene på noen som helst måte. Man kan kanskje argumentere med at du har gjort saken enda verre, men det skal jeg ikke gå nærmere inn på nå.
Om du derimot ikke har slettet originalene er du ganske safe. I hvert fall om du i tillegg sjekker at bildene faktisk kan leses tilbake fra den eksterne harddisken, og om du ikke har den i vesken sammen med PC'n når den blir stjålet. For dette skjer også ganske ofte.
Om du legger harddisken på et sikkert sted har et annet problem en tendens til å oppstå. Nemlig lav kopifrekvens. Altså frekvensen på når du tar kopi. Hvor ofte husker du på å koble til og kopiere over de siste endringene/bildene egentlig? Du kan regne med at PC’n din krasjer eller blir stjålet rett før du husker å ta ny kopi, og flere måneder med bilder eller annet uerstattelig går tapt.
Er du av den veldig disiplinerte typen som kan lage deg en rutine som fungerer så kan dette være en god nok løsning. Men IKKE oppbevar harddisken på samme sted som originalen. Det er ikke bare tyveri som kan være problemet da nemlig. Hva med brann, oversvømmelse, jordskjelv (ok, siste er ikke så aktuelt i Norge kanskje)?
En annen mye brukt "løsning" er USB minnepinner. Disse fungerer i grunn på samme måte som en ekstern harddisk, men med mindre kapasitet. Jeg har sett USB minnepinner med opp til 64GB plass, og dette er nok til å ta kopi av det meste folk er redd for. Om du ikke tar veldig mye bilder da, men man kan jo bruke flere. Problemene er mange av de samme som ekstern harddisk også, men jeg vil påstå at påliteligheten er dårligere. USB minnepinner er elektroniske lagringschipper som kan dø. Jeg har hatt mange USB pinner som enten har dødd helt, eller de har vært uleselig når jeg har plugget de inn. Dette er greit nok om man oppdager det tidsnok og kan ta en ny kopi fra originalen, men hva om det skjer når PC’n har krasjet og du trenger sikkerhetskopien din? Da passer det dårlig at den er korrupt.
Det går an å brenne ut alt på CD eller DVD. Med CD får du maks 700MB lagring. En DVD kan lagre 4,7GB eller det dobbelte for ”dual layer” plater. Denne løsningen krever enda mer disiplin og rutine enn de tidligere nevnte. Det er tidkrevende, og vanskelig å holde ajour. Men har man et system for dette kan det fungere for enkelte. Fordelen er at man enkelt kan lage flere kopier og lagre disse på ulike steder. Jeg har hørt om en person som brente ut kopi av alle kritiske data en gang i måneden og sendte i posten til sin mor. Et poeng er igjen å få dette ut av huset sitt.
Jeg personlig har alt for lite disiplin til å kunne bruke noen av løsningene jeg har skissert så langt. Flere ganger tidligere har jeg prøvd å ta i bruk en av metodene. Og hver gang har det vært en enkelt faktor som har sviktet: Meg! Jeg har ikke gjort det. Jeg har ikke tatt kopien over på den eksterne harddisken. Jeg har ikke kopiert ut på DVD og lagret hos mor. I alt for mange år hadde jeg ingen god strategi for sikkerhetskopiering av de 15.000+ bildene jeg har tatt og alle dokumentene jeg har produsert opp igjennom. Det er bare flaks at jeg ikke har mistet mer enn jeg har gjort.
For en gang mistet jeg nemlig en del. Det kunne vært i 2001 eller der omkring. Da hadde jeg en bærbar PC hvor alt jeg eide og hadde av dokumenter fra skolearbeid og annet var lagret. Fra jeg begynte på videregående høsten ’97 var det nesten slutt på skriving for hånd. Det var PC’n som ble brukt til alt, og alt jeg hadde skrevet fra og med da var altså lagret på denne bærbare maskinen.
En dag var det totalt havari på harddisken og alt var borte. Det var ingen total katastrofe for min del, selv om det var ganske trist og ergelig da. Men det hadde vært gøy å fortsatt hatt alt dette og sett tilbake på (riktig nok antagelig med skrekk og gru, men dog).
For meg ble redningen Carbonite. Dette er en amerikansk-basert nettjeneste som kopierer alt av viktige data ut i den såkalte ”skyen”. Det vil i klartekst si at det sendes til store datasentre som Carbonite har flere steder i USA. Ikke er det dyrt heller. $59 per år er prisen, og med dagens kurs blir det ca. 330 kr per år. Løsningen har ingen begrensning på kapasitet, men du kan bare ta kopi av innholdet på interne lokale harddisker. Du kan altså ikke koble til en ekstern harddisk, kopiere dette over på Carbonite, koble til en ny og kopiere dette osv. Men du kan ta kopi av alt du har lagret på din interne harddisk, uansett hva det er. Og når du har bestemt hvilke mapper som skal være med skjer dette automatisk. Henter du altså inn de siste feriebildene fra kameraet, begynner Carbonite å overføre dette umiddelbart. Den største faktoren for manglende backuper er med andre ord borte: Eierens latskap.
Jeg har ingen økonomiske motiver ved å anbefale Carbonite, eller noen annen løsning forøvrig. Og de jobbene jeg får for å prøve å gjenopprette viktig data etter et krasj vil jeg heller være foruten. Selv om det noen ganger er veldig gode penger i det. Vel, Carbonite har et vervesystem hvor man får 1 måned backup for hver person man verver, men jeg velger å ikke linke til noe verveside i dette tilfellet.
Min motivasjon for å skrive dette ligger i at jeg vil at flere, om ikke alle, skal bli klar over hvor utsatt bilder og annet ligger på PC’n. Jeg har sett altfor mange tilfeller der folk har mistet alt de eier av bilder fra ungene eller barnebarnas oppvekst, og det er ganske triste greier.
Carbonite er på ingen måte den eneste gode løsningen. Det finnes mange tilsvarende. Felles for de er at de baserer seg på å kopiere data over internett til et datasenter på et trygt sted, men prisene og begrensningene varierer. Noen tar betalt for hvor mye plass du har tilgjengelig og andre har en fast pris slik som Carbonite.
Her er noen av de online backupløsningene som finnes:
Carbonite (amerikansk) - Som omtalt over.
Mozy (amerikansk) - €4,99 per måned for 50GB.
Jotta (Norsk) fra 25kr per måned for 10GB, 49kr per måned gir ubegrenset lagring. PC World har noe de kaller «Sikker lagring» som er Jotta sin løsning men markedsført av PC World.
Om du nå leste igjennom dette håper jeg det neste du gjør er å få orden på sikkerhetskopi-opplegget ditt. Gjør det nå, og ikke tenkt at «jeg skal ordne det i morra». Harddisken din kan kræsje vært øyeblikk.
PS: Om du velger å foreta deg noe med hensyn til dette, hadde det vært gøy om du la igjen en kommentar.
]]>Jeg har tatt med alle artiklene fra den gamle websiden over, på godt og vondt, med de opprinnelige datoene på hver enkelt. Det er visst et helt år siden forrige gang jeg postet noe på flagan.net.
]]>For de som ennå ikke har fått det med seg er en podcast et radioprogram eller lignenede (uten å nødvendigvis være tilgjengelig på radio) som blir lagt ut på internett som en nedlastbar fil. Ofte i MP3 format. Med et program, en podcastklient (f.eks. iTunes om man bruker iPod eller iPhone) blir disse episodene automatisk lastet ned og sortert, og ligger klare til lytting når lytteren selv ønsker. Les evt. Wikipedia-artikkelen om podcasting. Dette benytter jeg meg som sagt mye av.
Det var de faste snakke-podcastene. I tillegg er det noen som bare gir ut ren musikk som jeg heller aldri går glipp av en episode av:
Til slutt har jeg endel andre som jeg hører (eller ser) på nå og da når jeg føler for det:
Det har gått en tid siden det jeg skal skrive om nå, men det hører med til historien når jeg tidligere har skrevet om anskaffelsen av siste utgave av smarttelefonen fra Apple.
En ukes tid etter jeg mottok telefonen slo den seg vrang. Home-knappen ble stadig vekk aktivisert uten at jeg rørte telefonen. Det gjorde da at stemme-aktiveringen slo til og telefonen ringte opp en 10-12 telefonnummer i løpet av kvelden før jeg merket at noe var galt. Etter endel trykking/slag osv. fant jeg ut at det var greit å prøve en restore via iTunes for å se om det hadde noe som helst å si, selv om jeg var temmelig sikker på at dette var en hardwarefeil. Min antagelse var riktig, og jeg måtte så finne ut hvordan service-apparatet rundt disse telefonene virket.
Telefonen ble kjøpt igjennom webbutikken til Telenor, og det var dit jeg måtte henvende meg for å få instrukser. Dette fant jeg først ut etter å ha vært kasteball i Telenors kundeservice en stund. For å prøve å gjøre en lang historie litt kortere fikk jeg omsider tilsendt et kryptisk skjema beregnet på forhandlere (og hvor 32GB utgaven ikke hadde sin sjekkboks - kun 8 og 16GB), og når dette var sendt tilbake fikk jeg etter mye om og men et referansenummer slik at det ble mulig å få sendt inn telefonen. Så langt hadde det tatt to uker fra feilen viste seg.
Mellom to og en halv og tre uker fikk jeg en pen liten pakke i posten med en ny iPhone. Da hadde jeg brukt en HTC Touch HD sålenge, og det var behagelig å kunne ta i bruk iPhone igjen. Livet blir liksom litt enklere da.
]]>Når etterfølgeren til 3G ble lansert i sommer var det mange som spurte meg om jeg umiddelbart kom til å bytte til den nye modellen så fort den var tilgjengelig. På det tidspunktet virket det ikke som det var noe bråhast, for jeg vurderte de nye funksjonene/forbedringene som små og ikke så viktige. Men det er nå rart med det. Nytt er nytt, og den 30. juli var jeg på nett og forhåndsbestilte hos Telenor. Jeg var dog en dag for sent ute, for de hadde allerede for mange forhåndsbestillinger ift. hvor mange telefoner de hadde fått av Apple.
Det ble noe venting, men sist torsdag (den 20. august) kom den i posten. Jeg hadde tidligere en hvit 16GB 3G. Og nå har jeg en 32GB sort 3GS, så forskjellene er altså dobbelt med minne, brukbart kamera (med video-funksjon), kompass og høyere hastighet (bedre respons ved bruk). Mange vil nok si at denne oppgraderingen ikke er verdt pengene, men jeg er ikke enig. Bare å nå ha et brukbart kamera som er bra på nærbilder/makro er et stort pluss.
TomTom slapp sin GPS løsning for iPhone i forrige uke, og den tok da veien inn på min iPhone. Nå venter jeg bare på at TomTom skal slippe sin bil-holder for iPhone, for denne ser veldig bra ut. En skikkelig holder til bilen er viktig synes jeg.
]]>
En dag svarte jeg nemlig dette ukjente nummeret, og der var det en kar som først presenterte seg som Telenor og opplyste om at samtalen ble tatt opp. Så begynte han på vanlig måte å snakke med noe jeg nesten vil sammenligne med "babystemme". Vel, kanskje ikke så ille, men han legger seg veldig lavt når det gjelder ord og uttrykk for det han vil presentere. Han vet jo ikke hva slags kunnskapsnivå det er på personen han ringer. Dette skjønner jeg. Det viser seg å være bredbånd han vil selge. Raskt bredbånd. For "nå har vi akkurat oppgradert utstyret i sentralen" sier han.. Han spør meg hva slags bredbånd jeg har i dag. Jeg svarer Nextgentel ADSL2+, og så spør han om hvordan jeg ville karakterisere min nettbruk. Jeg sier "aktiv nedlaster". Deretter er han i ferd med å begynne en lang forklaring på hvorfor jeg skal velge bredbånd fra dem, men jeg har ikke tid til å høre på dette så jeg avbryter og spør om han kan fortelle meg hva hans målinger viser at jeg kan få av hastighet fra dem. Jeg får opplyst at hans målinger viser at de kan levere inntill ca. 9,5 megabit download. Jeg forklarer han så at jeg da ikke er interessert fordi jeg får mellom 12 og 13 megabit på den linjen jeg har i dag. En prisreduksjon på 60 kroner per måned er heller ikke nok til å få meg til å vurdere dette. Mannen i den andre enden av linjen (som nå har skiftet om på språket sitt) spør meg da undrende om denne hastigheten jeg påstår jeg har er stabil. Det er den jo, så jeg forklarer det. Han sier at det er rart, for Nextgentel leier bare ledninger og utstyr fra dem. Og at de ikke skulle kunne levere høyere hastighet enn Telenor selv.
Dette er da i Kongsberg by, og jeg er koblet rett opp i mot bysentralen. Jeg forteller så Telenormannen at det er riktig at kablene er Telenor sine, men utstyret i bysentralen står Nextgentel for selv. Det overrasket meg kanskje ikke så mye at en selger ikke visste dette, men det hadde vel kanskje vært en fordel om de var litt informert når de skal ringe rundt og prøve å overbevise oss brukere om å gå for Telenor.
I løpet av 2009 har jeg havnet i samme eller tilsvarende samtale 5 ganger. Det starter med et par tapte anrop hver dag til jeg får svart dem. Og de har forresten hver eneste gang "akkurat oppgradert utstyret i sentralen". Lurer på hvor mange ganger til jeg hører fra dem før året er omme. Men hvem vet. Kanskje de en dag faktisk har et godt tilbud.
]]>Jeg har i noen år hatt tvillingkort, men jeg har aldri vært helt fornøyd med det. Til ren ringing er det jo greit nok, for det ringer på begge mobilene samtidig. Og når man ringer ut er det bare hovednummeret som kommer fram uavhengig av hvilket kort man ringer med. På SMS var det veldig annerledes. Der hadde nemlig tvillingkortet eget nummer, og når man sendte derfra kom dette fram hos mottaker og ikke hovednummeret. I tillegg kom SMS til hovednummeret bare fram til hovedkortet. Dette betydde altså at det ikke var særlig gunstig å bruke tvillingkortet til sms i det hele tatt (for de som fikk meldingene fra meg skjønte jo ikke hvem det var fra). Jeg kunne motta SMS på tvillingtelefonen, men da måtte avsender bruke nummret til dette (som ingen hadde). Når ting var slik måtte jeg med andre ord allltid ha med meg hovedkortet/telefonen uansett. Og å flytte SIM kort fra telefon til telefon er veldig tungvidt. Spesiellt på iPhone der du må ha noe langt og tynt for å få det ut holderen det ligger i.
Forandringene Telenor (omsider) har gjort på sin Tvilling-tjeneste er jeg veldig glad for. Det likestiller på mange måter kortene (slik en tvilling egentlig er ikke sant..?) Jeg kan nå på telenormobil.no bestemme hvordan SMS skal oppføre seg. Man har tre valg.
1. Aldri motta SMS på tvilling (slik som før)
2. Alltid motta SMS på tvilling (men også på hovedkortet)
3. Motta SMS på den telefonen som er på (om begge er på kommer SMS til begge. Om bare tvillingen er på kommer meldingen bare til denne.)
Dette gjør nå at jeg kan ha HTC Touch HD som jobbmobil, og ha iPhonen skrudd av (eller i flymodus) på dagtid. Og på fritiden/helgene bytte over til iPhone bare ved å skru på denne og evt skru at HTC'en (kan også stå på). Denne oppgraderingen av tvilling-tjenesten har gjort min mobilhverdag mye enklere. Takk skal dere ha Telenor!
]]>I august 2008 fikk jeg interessen for iPhone 3G og fant ut at jeg skulle se hvor mye man måtte betale for en her i landet. Det var (og er fortsatt, utenom gråmarkedet) bare Netcom som solgte disse i Norge. Disse ble bare solgt med abonnement, og dette passet dårlig når jeg skulle bruke den med Telenor kort. Man hadde muligheten til å kjøpe med abonnement og binding, og så bryte denne bindingen. Men i følge de jeg sjekket med var dette mye dyere enn å kjøpe fra USA (dårlig research skulle det vise seg). Jeg gikk på QXL og fant en selger som kalte seg for Yellowpages, som hadde flere telefoner til salgs. Jeg kastet meg på en budrunde, og etter å ha strekt meg litt langt (4000 kr), fikk jeg tilslaget. Det sto oppgitt at frakt kom i tillegg. Noe som kunne dreie seg om 4-500 kr. I tillegg regnet jeg med å betale mva på den. Regnestykket mitt ble da 4000+500+(4000*0,25)=5500 kr. Dette skulle i følge mine kilder (ønsker å være anonyme) være betydelig billigere enn å bryte et Netcom abonnement.
Etter forhåndsbetaling til amerikansk bankkonto fikk jeg bekreftelse på at beløpet hadde blitt mottatt, og at min skinnende blanke iPhone 3G 16GB skulle bli sendt ut så fort det var dens tur. Jeg fikk opplyst at de sendte kun 5 per dag til hvert land for å hindre at de ble stoppet i Tollen. Aha tenkte jeg, kanskje jeg slipper å betale mva. på den. Det gjorde at jeg kunne vente litt.
Men så fant jeg andre kilder som kunne fortelle at iPhone av samme type kostet mindre hos Netcom. Jeg var blitt lei av å vente, så jeg gikk på Netcoms webshop og bestilte en hvit 16GB med det dyreste abbonementet. Det skulle da gjøre at telefonen ble billigere å kjøpe. 798,- var det vel jeg betalte når jeg hentet den på postkontoret. På vei hjem ringte jeg Netcom kundeservice og sa opp abonnementet. Fyren i andre enden av linja skjønte umiddelbart at jeg var ute etter å låse opp iPhone for bruk med andre leverandører. Jeg var sikkert ikke den første som gjorde dette.
Etter 5 måneder med iPhone bruk dumper et brev fra Posten ned i min postkasse. Der står det at de har tatt i mot ufortollede varer og lurer på om jeg skal ta meg av fortollingen selv eller om de skal gjøre det. De tar ikke noe gebyr i slike saker, så jeg tenkte de kunne ordne det for meg. Jeg fakset inn erklæring om at det var greit. Så kom et brev som sa at Tollvesenet ikke godtok verdien på pakka og krevde bevis på at denne stemte. Jeg ante jo ikke hva denne verdien var, så jeg sendte en mail til selgeren og spurte. $75 hadde han satt. Den var liksom kamuflert som en reparasjon, og ikke kjøp. Tollfolka er jo ikke dumme, så det lyste vel forsøk på svindel her. Jeg brydde meg ikke med å prøve noen knep, og fakset over dokumentasjon på beløpet jeg hadde betalt. Noen dager seinere lå det hentelapp i postkassa mi, hvor det sto at jeg måtte betale 1150 kr når jeg hentet den. Altså endte telefonen på ca. 5700 kr. Akkurat i dette øyeblikk sitter jeg altså med to stk. iPhone 3G 16GB. En sort og en hvit. Men jeg tror jeg har en plan for den nye. Blir nok kvitt den.
]]>Først installerte jeg på en virtuell maskin (VMWare), men fant ut at jeg heller skulle prøve å kjøre det på en laptop. Etter backup var tatt av dataene på denne Vista-maskinen ble Windows 7 Beta installert.
Installasjonen gikk smertefritt, og maskinen var på beina på ganske kort tid. Det er nok den enkleste installasjonen (og kanskje den raskeste) av noen Windows-versjon jeg har vært borti sålangt. Denne maskinen, en Acer Travelmate 6293, er en jobb maskin, så neste steg var å få satt den opp i domenet, og så å få installert nødvendig programvare på den. Det første jeg la inn var Office 2007, noe som forløp akkurat som på XP og Vista. Outlook ble satt opp mot Exchange 2007 og alt virket fint. Så fikk jeg se noen mangler. Windows hadde tydligvis ikke drivere for alle enhetene i denne maskinen. Disse var fingeravtrykkleser, en "Mass Storage Controller", og en "ukjent enhet" som ser ut til å være den infrarøde porten. Disse tingene har jeg ikke kommet til bunns i ennå, men jeg blir ikke overrasket som dette blir et lite problem inntil videre. Men jeg skylder ikke på noen. Vi snakker tross alt om et operativsystem som ikke er ute ennå, og som Microsoft fortsatt ikke lover kommer i 2009 i det hele tatt (selv om hele bransjen er fast bestemt på at det gjør det). Alt annet virker OK, så jeg tester videre med programvareinstallasjon.
Kort om hva jeg har installert så langt:
Antivirus har jeg ikke lagt inn ennå, for jeg fikk problemer med Symantec Endpoint Protection 11.0 MR4 (fra des. 08) som vi bruker på jobben. Denne installerte seg fint, men forårsaket bluescreen ifm. "Symevent". Derfor avinstallerte jeg igjen og kjører nå uten antivirus.
Planen nå er å kjøre på denne platformen til den slutter å virke i august. Dette er den eneste Beta-versjonen som kommer av 7, så en stund etter den går ut i august kommer RTM utgaven (Release to manufacturing). Jeg tipper vi ser maskiner med Windows 7 i salg fra medio oktober. Min testing går videre. Jeg kommer tilbake med flere erfaringer etterhvert.
]]>